På morgenen den 15 januar våkner jeg av noe som foregår i stua. Jeg står
opp og drar forsiktig opp skyvedøra, og da ser jeg Hector midt i et
anfall liggende på siden rett utafor døra. Kikka på klokka samtidig, og
når anfallet var ferdig hadde det ikke gått mer enn oppunder 2 minutter.
Og jeg er overbevist om at anfallet nettopp hadde starta da jeg våkna. Et forholdsvis
lett anfall, og når det var ferdig dro jeg døra forsiktig opp og prata
til ham. Han kjente meg igjen med én gang nå, og usikkerheten når han
våkner varer bare noen sekunder. Han blir litt oppskjørta og går rundt
og prater på HG-vis samtidig som han vil ha kontakt. Hvis det kan holde
seg stabilt på maksimum ca ett anfall hverannen mnd og de ikke er så
voldsomt kraftige, synes veterinæren at han fint kan leve med det. Og
mange andre hunder lever både fint og lenge med sykdommen. Her om dagen
hørte jeg om en som ble 14. Bare anfallene ikke eskalerer i antall vil
jeg tro at Hector kan leve i mange år.
